Verdensdagen for psykisk helse

Psykisk helse er en like stor del av oss som den fysiske helsen. Det er noe vi alle har, enten vi vil eller ikke. Jeg tror også at alle har kjent på følelsen av at en ikke er helt i balanse psykisk. Noe annet ville være underlig. Livet går i berg og dalbane for oss alle. Noen opplever mer traumer, sorg, skuffelser, vanskeligheter og utfordringer enn andre av oss, men jeg har ikke hørt om noen som går gjennom livet uten å kjenne motgang, skuffelse, stress, sorg og så videre.

Vi har også ulik disposisjon for hvor mye stress vi tåler, og hvor sensitive vi er. Vi er alle unike, med hver våre gener, opplevelser, belastninger og hendelser i livet. Vi skal derfor ikke se ned på oss selv, eller andre, dersom vi reagerer ulikt i forholdsvis like situasjoner. Vi vet ikke hva andre har å stri med, og ved å være litt mer rause og forståelsesfulle, kan vi kanskje gjøre det lettere for de som sliter med plager som ikke vises på utsiden?

Likevel har psykisk helse lenge vært tabu å snakke om. Fortsatt er det det for mange. Vi skal være sterke, og å være psykisk syk er så mye mer svakelig enn å ha brukket en fot. Men er det virkelig det? Jeg mener at vi ikke kan skille psykisk og fysisk helse fra hverandre. Det går hånd i hånd. Jeg har selv kjent hva stress, angst, uro, usikkerhet kan føre til av fysiske plager. Siden jeg har opplevd det selv, har jeg også pratet med veldig mange om akkurat dette, og blir beroliget når jeg hører andre opplever det samme. Jeg trodde jeg var den eneste som hastet til legevakten, koblet til EKG, fordi jeg var sikker på at jeg hadde hjerteinfarkt. Jeg ble skikkelig flau når legen sa at det er nok "bare" angst. Da ble det en lettelse å høre at dette var helt vanlig, og at vi kan i ettertid sitte å le av våre "hjerteinfarkt" historier.

Jeg har selv opplevd å bli sett på som svak fordi jeg har diagnosen "angst" i journalen min. Den som noen gang har stått i et angstanfall, og gått på foreldremøter og jobb, selv om kroppen går i fistel innvendig, vet at en er alt annet enn svak 😉

Angst, depresjon, uro og bekymringer - dette er ting som ikke viser så lett på utsiden. Jeg kan sitte i et selskap, smile og le, og se ut som jeg ikke har en bekymring i verden, mens hjernen jobber på høygir. Jeg har sittet rundt et langbord i bryllup, og helt sikkert sett frisk, glad og "normal" ut på utsiden. Inni meg var det kaos, og jeg sikker på at jeg skulle dø. Tankene kretset om hvordan jeg skulle kontakte sykebil,hvor flaut det ville bli å besvime i desserten, og om hvordan jeg mest mulig diskret kunne forlate bryllupsfesten, død eller levende. Tåpelige tanker nå i ettertid, men der og da føles det så virkelig, at en ikke klarer å tenke på annet.

På utsiden kan det se ut som om en ikke har en bekymring i verden, mens tankene kan rase på innsiden

Jeg har noen dager vært så dårlig at jeg ikke aner hvordan jeg kan klare å stå på beina. Men hvordan forklare det til noen som aldri har kjent på angst? Hvordan forklare at jeg er bare så uendelig sliten? Hva om jeg sier hvordan jeg har det, og andre vil tenke at jeg er tåpelig, dum og svak? Da er det ikke enkelt å melde avbud på ulike ting, eller å sykemelde seg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt; så mye enklere det hadde vært om jeg bare hadde brukket foten eller armen. Da hadde alle forstått at jeg måtte ta det med ro, være sykemeldt, og slappe av på sofaen med god samvittighet.

Å komme seg ovenpå etter slike "turer" er ikke alltid like enkelt. Og om en får tilbakefall kan en lett bli skuffet over seg selv, føle seg mislykket og tilbake til start igjen. Det har jeg etter hvert lært at ikke stemmer helt. Etter hver nedtur, har en lært noe nytt. En har erfaring med at dette er det mulig å komme seg ut av igjen. Vi lærer å kjenne kroppen vår mer, hva som trigger, og hva vi kan gjøre for å hjelpe oss selv ut av det, nok en gang.

Det blir ikke alltid slik man tror 😅

For min del har det vært viktig å finne ut hva som utløser angsten, uroen og tankekjøret. Da føler jeg at jeg har litt kontroll. Noen ganger kan angst komme helt ut av det blå. Da er det kanskje ikke en grunn til at det skjer. Kanskje er det heller ikke EN spesifikk ting som utløser det, men flere.

For min del er stress min verste fiende

Stress og angst utløser de samme mekanismene i kroppen. Vi er laget for å takle både stress og angst, og vi bør ha begge deler i livet vårt. Stressresponsen gjør at vi kan yte mer når det trengs, og angst er et viktig overlevelsesinstinkt. Vi skal reagere om vi møter en bjørn i skogen, vi skal være oppmerksomme dersom vi får alle symptomer som ligner et hjerteinfarkt eller et slag. Det er når vi blir låst fast i et stressmodus, og vi ikke klarer å slappe av innimellom, at det ikke lenger er gunstig for oss.

Det autonome nervesystemet vårt er delt i to deler; det sympatiske og det parasympatiske. Det sympatiske er stress-systemet vårt, det som gjør at vi kan yte, og å komme oss gjennom utfordringer. "Fight or flight" "PÅ" knappen. Det parasympatiske er restitusjons-systemet vårt. "Rest and digest" "AV" knappen.

Vi trenger begge deler, og vi veksler på å være i sympaticus eller parasympaticus. Dersom vi opplever mye stress over lengre tid, og vi ikke klarer å slappe av mellom slagene, kan vi oppleve at vi låser oss fast i symptaticus. Selv om vi sitter å slapper av i sofaen, slapper vi ikke av på innsiden. Hjertet kan rase, musklene er spent, pusten er rask og overflatisk, tankene kverner om hvorfor sa jeg det? Hvorfor gjorde jeg ikke slik heller? Hva mente hun når hun ikke satte smiley bak meldingen? Tenk om ungene blir påkjørt når de er ute å sykler? Er jeg egentlig god nok? Hva synes de andre om meg? Jeg burde vært ute å gått tur, jeg burde vasket huset, jeg burde si ja til å lage den kaken til skoleavslutningen... 🤯

Der var jeg; alt for mye stress over lang tid førte til at kroppen var på randen av hva den kunne klare. Jeg klarte ikke å finne av-knappen. Kroppen var i konstant beredskap, og jeg tror de fleste forstår at det blir kroppen veldig sliten av 😳 Men hva er egentlig stress? Mange tenker at stress er om du har mange ting du skal rekke å gjøre i løpet av en dag. Like mye kan stress komme av tanker, bekymringer, forventninger og krav fra seg selv og andre. Dette blir et psykisk stress, der en kanskje føler at en ikke strekker til eller er god nok.

Lite fysisk aktivitet, dagslys og frisk luft, feil type ernæring, uregelmessig døgnrytme, dårlig søvn, mye skjermtid, sykdom, operasjoner, kriser og traumer, kan også være ting som stresser kroppen vår. Jeg tror ikke det er lurt å unngå alt som skaper stress eller angst, for det vil etter hvert føre til et veldig begrenset liv. Men det er viktig å finne sine begrensinger, ta hensyn til egen fysiske og mentale helse, og utfordre seg selv innimellom.

Noen ganger kan det også være kjemisk ubalanse i kroppen som fører til stress, uro, angst og depresjon. Dersom du føler det slik over lengre tid ville jeg ha bedt legen om å ta ulike blodprøver:

-D vitamin

-Stoffskifte

-Magnesium

-B vitaminer

-Sink

-Omega 3 / Omega 6 balanse (testes ikke hos lege)

-C vitamin og enkelte B vitaminer, er ikke så lett å ta blodprøver av, men viktig at du får i deg nok av disse vitaminene. Da bør en se på hva man spiser, for å få en indikasjon på om man får i seg nok

Jeg liker best å få utskrift av resultatene, slik at jeg selv kan se hva tallene sier.

Alle blodprøveresultater har et slingringsmonn som en skal ligge mellom. Dersom du er innenfor denne, til tider store variabelen, vil ikke det slå ut noe varsel hos legen. Det betyr likevel ikke at dersom du er innenfor "normalen" så er det normalt for din kropp, eller at du ikke vil kjenne symptomer på for lite eller for mye av enkelte stoffer. Det er stor forskjell på å ha mangelsykdom, og være i nedre sjikt av skalaen, og føle konsekvensene av det.

Et eksempel er D-vitaminnivå. Det bør ligge mellom 25 og 125. Dersom du har en verdi på 40, er du innenfor normalen, men er likevel så lavt nede på skalaen at kroppen kanskje ikke fungerer optimalt.

Det forskes også mer og mer på hva tarmhelsen har å si for vår mentale og fysiske helse. En usunn bakterieflora i tarmen, kan føre til psykisk ubalanse. Da er det viktig å spise mat som reparerer tarmveggen (feks kraft),kutter ut det som kan ødelegge tarmen, iallefall for en periode (gluten, melk, sukker) tilfører gode bakterier (Probiotika), og mat til de gode bakteriene (Prebiotika)

Hva kan jeg selv gjøre for å lære å takle stress og psykisk sykdom bedre?

💚Ta blodprøver for å utelukke kjemisk ubalanse i kroppen

💚Spis gode og faste måltider

💚Spis mat som er bra for tarmen din

💚Gå en tur i naturen og få frisk luft, helst hver dag

💚Unngå for mye skjerm, og se på ting som er negative som f.eks mye nyheter

💚Lær deg mindfullness. Når det stormer i hodet - flytt fokus til det som er rundt deg, hva ser jeg, føler jeg, lukter jeg, smaker jeg. Hvordan puster jeg?

💚Lær deg noen enkle pusteteknikker. Å styre pusten, kan lure kroppen til å roe seg ned. Prøv gjerne denne eller denne

💚Tenk på hva kan du gjøre noe med, og hva du ikke kan gjøre noe med. Det du ikke kan gjøre noe med må du prøve å gi slipp på. Flytt fokus til det du kan gjøre noe med.

💚Gjør noe som gir deg energi, og gjør deg glad!

💚Tenk på noe som du er takknemlig for. Takknemlighet er en sterk følelse, som gir mange gode signal til kroppen og sinnet vårt

💚Glem alle ting du burde gjøre. Bestem deg for hva du skal gjøre, gjør det, og glem resten

💚Yoga kan være god hjelp når ting stormer. Når en samkjører pust og bevegelse, klarer en å være mer tilstede her og nå. Her er en yogaøkt som har fokus på å roe ned kropp og sinn

💚Godta at livet går opp og ned. Vi må ikke alltid være på topp, eller alltid være glade og positive. La deg selv ha mindre gode dager, tål å kjenne på negative følelser, erkjenn at de er der, men prøv etterhvert å gi slipp, og flytte fokus til noe som er mer oppløftende

💚Ikke bli skuffet over deg selv om du ikke gjenomfører alle tingene du setter deg fore. Vær heller veldig fornøyd med det du klarer! Vær stolt når du har komt deg ut på tur, og de dagene du ikke gjør det -da trengte du kanskje noe annet 🙂

💚Spør om hjelp, det er bare godt å ha noen å prate med💚

Mange ganger er det vanskelig og tungt å kjenne på disse følelsene alene, og da vil jeg virkelig anbefale deg å finne noen å prate med. Har du en god venn, kan det være godt å lufte tankene sine til han eller henne, men vær litt bevisst på at du ikke bare prater om det som er vanskelig. Det er vel så viktig å bruke venner og familie til gode ting, og prate om noe helt annet. Det kan i mange tilfeller være godt å snakke med en profesjonell, som har mye erfaring, som kan se det hele utenfra, og komme med konstruktive tanker, spørsmål og hjelp.

Alle kommuner skal ha noe form for psykisk helsehjelp. Dersom du ønsker noen å prate med, kan du kontakte fastlegen, eller noen av organisasjonene under:

Mental helse116 123.

Kors på halsen (Røde Kors) 800 333 21

Kirkens SOS 55 32 56 97

SnakkOmMobbing.no (Blå Kors) Chattetjeneste

Det er ingen skam å ha en psykisk sykdom, eller å ha vanskelige perioder i livet! Du er ikke svak av den grunn, men helt normal 🥰